Jeg har endelig lagt hodet på puta etter 15 timer på jobb. Vi er midt i toppen av et kolerautbrudd i Freetown, Sierra Leone.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sovet, en time, kanskje to. Telefonen ringer, det er Rebecca, en av mine trofaste og dyktige sykepleiere. Jeg hører på stemmen hennes at hun er stresset. "Anna, please come and help us. They are too many. They are all plan C." Så legger hun på.

Plan C på koleraspråket betyr at de er alvorlig dehydrert. Dersom ikke kolera blir behandlet riktig raskt nok, kan det i løpet av få timer ta livet av pasienten. Jeg glemmer fort at jeg egentlig er veldig, veldig trøtt. Koleraen sover ikke om natta.

Jeg kler på meg og er på plass på Macauley kolerasenter i løpet av en halv time. I et av teltene jobber sykepleier Novella med en liten gutt. Hun har lagt ham på en benk midt i teltet for å få best mulig lys.

Gutten er alvorlig dehydrert, kanskje en av de verste jeg har sett. Øynene er innhulet, leppene er som sandpapir. Jeg kjenner en svak puls på håndleddet hans, men det kan like gjerne være min egen. Minuttene går uten at vi klarer å få på plass en veneflon. Gutten glir inn og ut av bevissthet.

Faren sitter rolig på benken med hodet hans i fanget. Jeg gir ham en sprøyte og en kopp med rehydreringsvæske som faren gir i små mengder i munnen hans. Det kjøper oss litt mer tid. Det er dunkel belysning i teltet, hodelykten min er til god hjelp i jakten på blodårene. Jeg kjenner jeg begynner å bli stresset, jeg vet at vi jobber mot klokka. Jeg spør faren hva gutten heter. "Hassan. Hassan Kamara. Han er seks år".

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg stikker Hassan. Kanskje 20, eller 50. Hver minste lille skygge jeg ser, håper jeg er en blodåre, men årene har klappet fullstendig sammen. For første gang tenker jeg tanken: Vi klarer ikke redde Hassan.

Jeg har ikke mange mulighetene igjen. Halsvenen eller lyskevenen? Det er drastiske tiltak, jeg har aldri gjort det, bare trent med en kulepenn. Jeg vet at det er stor risiko for å stikke feil, og jeg slår det fra meg. I stedet henter jeg en tykk kanyle. Jeg forklarer raskt for faren til Hassan at inni leggbenet til Hassan er det blod, og at jeg skal skru den tykke nåla gjennom huden og inn i benet hans. Faren nikker. Jeg føler han stoler på meg, at dette er Hassans eneste sjanse.

Det ser unektelig ganske grotesk ut når jeg skrur den tykke nåla inn i skinnbenet til Hassan. Men det virker! Vi får ikke gitt Hassan så mye væske så raskt som vi ønsker, men små dråper utgjør etter hvert en halv liter, så en liter. En etter en redder de livet til Hassan.

Hassan er innlagt på kolerasenteret Macauley i to dager. Faren tar meg hardt i handa da han er klar til å reise hjem. "Say goodbye to Anna, Hassan." Hassan ser på meg og smiler: "Goodbye, auntie Anna!"