Etter fem dagers reise har jeg kommet til Maitikoulou, en liten landsby nordvest i Den sentralafrikanske republikk. Landet ligger midt i Afrika og har ca like mange innbyggere som i Norge, men ellers er det veldig forskjellig.

Maitikoulou (jeg må skrive det navnet noen ganger, så dere vender dere til det, det er ganske fengende etter hvert!) ligger ved en elv og på den andre siden av elva ligger Tsjad. Maitikoulou har 600 innbyggere og et bitte lite marked hvor de selger løk, hvitløk og av og til andre ting. Maitikoulou har to kirker, en utendørs skole og et sykehus som drives av Leger Uten Grenser.

Sykehuset vårt har 70 senger, men vi er i ferd med å gjøre det om til et mindre helsesenter. Prosjektet startet som et behandlingssenter for sovesyke. Nå er befolkningen testet, pasientene får behandling og den generelle dødeligheten i området er under katastrofalt nivå - i motsetning til i andre store deler av landet, så da bygger vi opp et annet sted.

- Vi blir satt pris på
Det er en forferdelig hard virkelighet. Vi kommer til å fortsette og støtte helsesenteret her, og selv om det blir på et veldig grunnleggende nivå er det allikevel bedre enn det var før vi kom.

I og med at stedet er så lite, kommer vi tett innpå lokalbefolkningen. Vi blir godt ivaretatt og satt pris på, og derfor føler vi oss trygge her. Vi sendte nylig hjem vår eldste pasient på 70 år som kom på grunn av tung pust. Jeg vet ikke hvor mange ganger hun takket og bukket for hjelpen hun hadde fått. Det er lenge siden jeg har sett sånn takknemlighet for et helt enkelt vanndrivende middel.

- Livet kan være urettferdig
Om nettene etter at dyrene har sovnet, er det helt, helt stille. Det varer til ca klokka fem når vaktene våre starter sine høylytte diskusjoner og hanene mener det er på tide å stå opp. Jeg sovner klokka ni her uansett, så klokka fem er jeg i grunnen klar til å stå opp. Vi får lov til å jogge fra sykehuset til treet ved svingen i veien. Det er ca 1.5 km på sandvei, og jeg løper en eller to runder dit når jeg ikke har vakt.

En kveld jeg var på vakt ble jeg kalt på over radioen. Sara på 4 år hadde kommet til sykehuset med mor, far og bestemor. Hun hadde vært syk med feber i noen dager, og så begynt å kaste opp.Da hun mistet bevisstheten bar far henne til sykehuset fra noen kilometer borte.

Hilde undersøker Maria på 15 måneder som overlevde fordi hun fikk behandling for malaria og blodoverføring i tide. Foto: Leger Uten Grenser

Sara pustet sakte og dypt da hun kom, ikke som man vil at en fireåring skal puste. Hurtigtest for malaria var positiv og mistanken om hjernemalaria sterk. Vi startet behandling for dette og gav også en bredspektret antibiotika. Etterhvert ble pusten hennes dårligere og vi la på oksygen. Dette er den mest avanserte behandlingen vi har her. I dette tilfellet var det ikke nok. Sara døde ca 90 minutter etter at hun kom til oss. Far bar henne tilbake til landsbyen, han felte ikke en tåre, for sånn er kulturen. Mor og bestemor fulgte gråtende etter. Livet kan være urettferdig og marginene er ofte små.

En annen liten pasient var Maria på 15 måneder som kom til sykehuset sammen med sin mor fordi hun hadde feber og var veldig slapp. Vi gjorde, som vi alltid gjør, hurtigtest for malaria. Den var, som den er hos over halvparten av pasientene, positiv. Vi startet behandling. Først trodde vi hun kom til å bli bedre, men neste dag var hun tung i pusten og vanskelig å vekke. Det røde på innsiden av øyelokket var helt hvitt, noe som viste at hun var blodfattig. Hemoglobinet hennes var så lavt atman ikke kan leve med det.

Det var vanskelig å få tak i en person som kunne gi blod til barnet, og vi sjekket både slektninger og landsbyboere. Heldigvis ble vi kontaktet om at Maria’s onkel akkurat hadde kommet hjem. Vi startet behandling av Maria med en gang, og etter et par timer var hun våken og pustet godt. Det var svært nære på, og hadde vi ikke hatt mulighet til å gi blod, hadde vi ikke greid å redde henne.

Glad for å kunne hjelpe
Jeg har reist langt for å komme fram til den lille landsbyen Maitikolulou. Det er litt rart å reise så langt for å komme fram til noe så lite, samtidig som det gjør meg glad, for det er jo en sånn verden jeg vil ha - en verden hvor man får helsehjelp selv om man bor litt utenfor allfarvei i et land som har veldig store utfordringer. Det er en glede å få lov til å være med å gjøre den jobben

Hilsen Hilde

Interessert i å jobbe i felt med Leger Uten Grenser? Klikk her!

Les mer om den glemte krisen i Den sentralafrikanske republikk

Klikk her for å bli fast giver

Klikk her for å gi en gave