I PORT-AU-PRINCE: Lindis Hurum var blant de første internasjonale hjelpearbeiderne til å ankomme Haiti etter jordskjelvet. Foto: Leger Uten Grenser

I løpet av 38 sekunder den 12. januar 2010 mistet et helt folk sin by, sine hjem, sine barn, sine håp. I 2009 var jeg var på oppdrag der i seks måneder, et rikt opphold i et land som er så fattig at ingen andre har så lite som dem på den siden av kloden. Jeg kom tilbake til Haiti drøye to døgn etter at jordskjelvet rammet. Her er noen tanker jeg skrev ned i de dagene jeg kjempet mot håpløsheten.

Les også:
Haiti to år etter: Skrikende mangel på rent vann og helsehjelp
Leger Uten Grensers arbeid i Haiti

15. januar 2010

I natt sto jeg på grensa mellom Den dominikanske republikk og Haiti, og var soleklar over at jeg sto ved et veiskille. Det kommer for alltid til å være før og etter dette i mitt liv.

Det er bare oss på grensa, vi er de første på vei over. På den andre siden av gittergjerdet står tre Leger Uten Grenser-biler og venter på oss. Jeg gjenkjenner sjåførene Daniel, Joubert og Wilson. Staute typer jeg for noen måneder siden jobbet med, den gang da ingen av oss visste at snart skulle dette vakre landet som ikke har noen ting, bli fratatt også dette.

Daniel smiler ikke når han ser meg, men griper hånda mi gjennom stålgjerdet og ser meg rakt inn i øynene: ”Tout est detruit, Lindis. Tout est detruit.” Alt er ødelagt.

Etter 40 minutter ser vi det første huset med skader. Biler dekket av støv, gjerder med sprekker. Et hus som mangler en vegg. Hus som har blitt til en haug med stein. Hus på hus. Jeg kjenner meg ikke igjen.

Men det er ikke det som brenner seg fast hos meg. Ei heller de døde som ligger mange steder. Noen pakket inn i laken i et slags system, andre ligger som om det nettopp var skjedd.

Nei, det er stillheten og det totale mørket som gir meg frysninger. Port-au-Prince var en ekstremt bråkete by, i seks måneder i 2009 kjempet jeg for å få sove til tross for musikken, bikkjene, bilene, ropinga, skuddene, hanegalene...

Nå er det stille, stille natt kun brutt av noen som skriker nå og da.

Støvet i luften gjør natten enda mørkere og ute av fokus. Men med ett ser vi dem: mennesker som sover rekke og rad midt i veien, for å ligge lengst unna husvegger som kan rase.

Vel fremme ved huset vårt som ved alt hell fortsatt står, finner jeg en ledig madrass. Jeg driver inn og ut av en lett søvn et par timer før et nytt etterskjelv vekker oss brutalt. Vi løper ut, ser og hører panikken hos de som var her når det skjedde. Det er bare å starte og jobbe.

16. januar 2010

Cité Soleil. Haitis største slum med 300.000 innbyggere som lever i absolutt fattigdom. Som om Bergen skulle vært uten strøm, helsevesen, skoler, arbeid. Hele Bergen boende i hus bygd av leire med egne hender. Hele Bergen fylt av våpen og håpløshet. Men navnet har de, ingen tar fra dem stoltheten av å bo og overleve i Solens by.

Nettopp her gikk vi inn bare timer etter skjelvet og tok over et statlig drevet sykehus, en av få infrastrukturer som fortsatt står. Til vanlig et spøkelsessykehus siden så godt som ingen kan betale for å gå til legen i Cité Soleil. Leger Uten Grenser har tidligere støttet dette sykehuset i to år.

AKUTT: Leger Uten Grenser opererer skadde under åpen himmel etter katastrofen. Foto: Julie Remy

Allerede 24 timer etter katastrofen gjør vi de første operasjonene her. Når jeg kommer blir det etter en rask kartlegging bestemt at jeg skal jobbe som administrasjonskoordinator på dette sykehuset. Forsøke å lage system i kaoset, gjøre det til en effektiv arbeidsplass.

Det er skadde overalt, og flere vil inn. Det er ikke mulig å gå fra porten til hovedbygningen uten å tråkke på noen. Det er et kaos av lyder, lukter, skadde, døde og febrilsk arbeidende leger og sykepleiere. Vi er ikke nok. De er for mange. Vi setter alle som er i stand til det til å jobbe. Vi er fortsatt ikke nok, de blir bare flere.

Det er 40 varmegrader, det er støv i luften, etterskjelvene kommer jevnlig, tunge drønn fra amerikanske militærfly, skadde som drar meg i amen og skriker om hjelp. Dette er ingen vits, det er håpløst. Det er som om jeg løper etter et tog jeg aldri vil nå igjen.

Jeg står og ser på uten å kunne røre meg helt til noen rister meg og sier ”ikke tenk på alle de andre! Vi er her nå. Her kan vi gjøre en forskjell. Ta en pasient om gangen.” Og det kan vi greie, så da gjør vi nettopp det. Vi er her blant de fattigste av de fattige, det betyr noe. Det gir noen håp.

Innen neste morgen har vi organisert oss litt bedre, telt har kommet opp, flere har kommet for å jobbe. Vi har reddet noen liv, tapt flere. Det er et slags system i kaoset. Vi går to skritt frem og et tilbake, men vi er på vei.

20. januar 2010

Det er pasienter overalt med lemmer som dør foran øynene på meg. Store, kompliserte bruddskader blir fort infiserte i denne varmen, og for mange er amputasjon eneste måte å redde livet på.

Vi har to operasjonssaler gående 24 timer i døgnet nå. Legene jobber på spreng for å redde så mange som mulig. Vi gjør opp mot 15 operasjoner pr skift.

Ei lita jente har bandasje der høyre arm og venstre fot var. Det var ingen annen utvei. Og jeg gråter når hun smiler og takker for at vi reddet livet hennes. Ingen barn skal trenge å takke for sånt.

23. januar 2010

En av legene jeg kjente fra sist jeg jobbet her sier plutselig i bilen på vei fra sykehuset: ”Vil du se bilde av søsteren min? Hun døde under skjelvet. Hun var bare 24 år og studerte økonomi. Hun lå klemt under en bil som lå under et hus. Hun lå der i seks timer før hun sluttet å gråte og be meg om hjelp. Jeg prøvde å finne hjelp, men greide det ikke. Hun skrek av smerte, helt til hun bare gråt stille. Jeg holdt henne i hånda. Hun ligger der ennå. Hver dag i en uke har jeg gått tilbake for å prøve fri henne fra tyngden. Men når jeg drar i henne føles det som jeg skal rive henne i to, og jeg vil hun skal være hel. Jeg er lege og greide ikke hjelpe henne. Jeg går til henne hver dag.”

Jeg husker å ha møtt den jenta. Det kommer for nære nå. Jeg greier ikke holde det på avstand. Ikke akkurat i kveld.

31. januar 2010

Det må jo være flere hundre tusen som ikke har noe sted å bo og som søker mot enhver åpen plass som føles trygg. Jeg forundres og imponeres over at selv når alt er tatt fra deg greier du altså å fortsette.

Når ingenting noen gang kan bli som før og alle er rammet på den verst tenkelige måte – selv da fortsetter du altså med en verdighet jeg strever med å fatte. Du vasker deg midt i gata sammen med andre. Du bygger et lite privat rom av papp og laken. Du lager et lite bål når det blir natt og holder rundt dine barn. Du sovner med visshet om at i morgen er det like ille. Likevel sover du, våkner og møter dagen så godt du kan.

Jeg er nære det viktigste nå kjenner jeg: livet, døden, ta vare på og være sammen med de man er glad i. Dette er navet i livet. Når du skreller vekk alt det andre, står dette igjen.

NY START: "Jeger så imponert over evner til å orke å starte på nytt," skriver Lindis. Foto: Lindis Hurum

4. februar 2010

Jeg skal hjem. Jeg vil ikke, det er så uendelig mye mer å gjøre. Men kroppen trenger en pause. Ingen tid i mitt liv har vært så intensiv, så fylt av følelser og hardt arbeid.

Det er tøft å reise fra disse sterke, stolte menneskene jeg har jobbet med. De må bli igjen, jeg kan velge å dra. Jeg er så imponert over evnen til å orke å starte på nytt.

Min svenske kollega sa ” Det finns saker man måste göra, annars är man inte längre den man är tänkt att vara.” Jeg tror det er sånn det føles når man har gjort det. Nå kan jeg reise hjem.

Men jeg kommer tilbake. Ayiti cheri.

Og det gjorde jeg. I løpet av 2010 brøt det ut en stor koleraepidemi i Haiti, mange av hjelpeorganisasjonene trakk seg ut, og mot slutten av året ble det avholdt presidentvalg. I desember satte jeg nok en gang kursen for Haiti.

8. desember 2010

Vel fremme. Port-au-Prince eksploderte i det flyet mitt landa. Sterkt misnøye med resultatet av første runde i presidentvalget førte til voldelige demonstrasjoner overalt.

I morges på vei til min første dag på sykehuset var det bare så vidt vi kom oss gjennom barrikadene av brennende dekk og biler. På grunn av det gode ryktet vi har, slapp vi til slutt gjennom overalt. Det var ganske spesielt å se den sinna mobben rydde unna hindringene når de fikk se logoen vår. De vet vi er nøytrale og kun er her for å gi medisinsk nødhjelp.

I natt sover vi alle på sykehuset, både fordi det er det tryggeste stedet å være og fordi vi trenger å være her for å ta oss av sårede som kommer inn.

Akkurat som han vi reddet fra kula dypt i kroppen hans til tross for at vi er et ortopedisk sykehus. Eller han bittelille som ikke kunne i vente til byen ble roligere og vi kunne referere til vår fødselsklinikk, så han ble ønsket velkommen til verden her til stor virak og glede fra alle som tro til for å hjelpe han ut. God start.

REDDET: Fire dager etter jordskjelvet ble Lovely (12) reddet ut av ruinene. Nesten ett år senere møter Lindis henne igjen. Foto: Scanpix

15. desember 2010

Lovely heter hun og gråt av skrekk da hun ble reddet ut fire dager etter jordskjelvet. Jeg har sett de sterke bildene fra hun ble reddet ut, og jeg husker henne fra januar da hun kom til sykehuset vårt i Cité Soleil.

Etterpå ble hun overført til dette store postoperative sykehuset hvor hun fortsatt er på grunn av de omfattende bruddskadene hun fikk som har trengt gjentatte operasjoner og intensiv opptrening.

Jeg kjenner henne igjen med en gang, og selv om hun har sett mange hjelpearbeidere komme og gå de siste månedene smiler hun når hun ser meg. Lovely er som 12-åringer flest, hun vil kun gå i rosa, er veslevoksen og helt klar over at hun har en spesiell plass i alles hjerter som hun vet å utnytte.

Hun har ikke sett hvordan byen ser ut nå, hun har ikke sett leirene overalt, men vet likevel at livet og Haiti aldri vil bli det samme selv om hun kommer til å bli frisk. Hun har store arr, jeg tenker mest på dem jeg ikke ser.

Hun har ikke vært hjemme siden huset raste sammen over henne for snart et år siden og har i mellomtiden gjort dette sykehuset til sitt hjem, dem som jobber her til sin familie, og de andre pasientene til sine venner. Vårt psykologteam arrangerer undervisning, leker og samtalegrupper.

UTSKREVET: I april 2011 kan Lovely endelig reise fra sykehuset. "Hver gang jeg lurer på om det er noen vits i dette vi prøver, om behovene er for store og vi er for få, så vil jeg tenke på Lovely," skriver Lindis. Foto: Lindis Hurum

Lovely blir sterkere for hver uke som går og skal snart forlate oss. Men noen pasienter blir alltid værende hos oss selv etter de er skrevet ut. Hver gang jeg lurer på om det er noen vits i dette vi prøver, om behovene er for store og vi er for få, så vil jeg tenke på Lovely. Det er klart det er verdt det. Én pasient av gangen er det verdt det.

24. desember 2010

Julen er en stor høytid i dette katolske landet, men i år vil over en million mennesker bli nødt til å skape jul i et lite telt i en av de mange provisoriske leirene som lager byen til et lappeteppe.

Det er rett ut sjokkerende å se hvor lite som har blitt gjort siden jeg var her sist. Det er en skam, jeg kan ikke forstå hvor alle pengene og løftene har tatt veien. Vi jobber fortsatt for fullt for å stagge koleraepidemien, samtidig som vi prøver å ta oss av de mange andre helsebehovene denne hardt prøvede befolkningen har. Vi er i dag den største helseaktøren i Haiti med våre 27 prosjekter. Dette er vår mest omfattende katastroferespons noensinne.

På sykehuset venter Lovely og bestevenninnen Samantha spent på om nissen kommer. Det er klart han gjør det! I dag handler det ikke bare om å redde liv, men også å lage jul for de som trenger det mest. Fineste jula jeg har hatt på lenge.

Ett år etter er jeg hjemme, men tankene mine er i Haiti. Jeg husker dem som sa etter skjelvet at dette ikke var så galt at det ikke var godt for noe: ”Nå får i hvert fall verden vite om oss, så kanskje ting kan bli bedre.” Jeg fortalte om de som samlet inn penger, barna som holdt basar og folk som solgte vafler. Jeg husker det ga dem håp. Det er min plikt å fortsette å fortelle om Haiti, det skylder jeg dem som bor der og hver dag kjemper for et litt mer verdig liv. Vi skylder dem alle å ikke glemme og å fortsette vår støtte.

Les også:
Haiti to år etter: Skrikende mangel på rent vann og helsehjelp
Leger Uten Grensers arbeid i Haiti

GATEKUNST: "Haiti er ikke fortapt." Foto: Lindis Hurum

Er du interessert i å jobbe i felt med Leger Uten Grenser? Klikk her!